tirsdag 16. desember 2008

Utfordring fra Linda Salte!



Utfordringer på ScrappeHuset!!
Denne satt langt inne, jeg har lenge tenkt at jeg skal scrappe det som skjedde en lørdagskveld i november for 4 år siden...

Tanken var å endelig få sagt alt, og få satt litt ord på alt som skjedde. Dette er vel også en del av meg, og jeg vil alltid huske dette og være redd for at det skal skje igjen. Psyken var ikke god det påfølgende året, noe som er veldig ulikt meg... Det var uvant å føle seg så sårbar og liten.
I en lang periode var jeg veldig redd for å dø fra familien min, og det preget meg nok sterkt i hverdagen...
Nå henger det igjen et ekko om at jeg bør ned i vekt, og Loen handler om min egen misnøye med ikke å klare å finne inspirajon og motivasjon til å gjennomføre det. For jeg vet jeg kan, og jeg burde jo ha nok motivasjon hvis jeg ser på barna mine...men jeg har altså ikke klart det enda, og det er det jeg er mest misfornøyd med!!!


Her er teksten på Loen, litt vanskelig å lese på Hambleyen...

6. november 2004, 26 dager etter Ingeborg Elise ble født med et dramatisk hastekeisersnitt etter et langt, tungt og vanskelig svangerskap, fikk jeg blodpropp og påfølgende hjerneblødning i hovedpulsåren i hjernen.
Jeg hadde vært plaget med STERK hodepine helt siden fødselen, men tenkte at det kom av at jeg kanskje satt feil når jeg ammet, for det var i nakken det var mest vondt. Lørdag 6.november satt jeg i sofaen hjemme og merket at jeg begynte å føle meg uvel, litt svimmel og nummen.. Jeg reiste meg opp og skulle gå på do, men bommet på trinnet opp fra stua. Tenkte ikke noe mer over det, men syntes det var rart da jeg bommet med 30 cm på knotten til å dra ned i do med. Gikk tilbake og satte meg i sofaen, og etter et par minutter så merket jeg at jeg ble skikkelig rar… Jeg bar Stig ringe legevakta og mamma, for jeg skjønte det var noe alvorlig galt. Nå var jeg helt lam i hele høyre siden, og klarte ikke stå eller snakke ordentlig.

Ambulansen kom med sirener og jeg ble sendt på legevakta. Der fikk jeg et grand mall epeleptisk anfall, og etter det husker jeg bare i korte glimt lyset i taket på ambulansen på vei inn til Rikshospitalet. Det ble jeg undersøkt i MR, og fikk øyeblikkelig behandling av en nevrolog. Så bar det tilbake til sykehuset i Drammen. Der ble jeg liggende i litt over 2 uker, og fikk se ungene litt innimellom. Alt jeg tenkte på var min lille nyfødte Ingeborg og hvordan hun hadde det uten meg… Det var en litt slørete tid, jeg fikk mye medisiner og sov nok mesteparten av tiden. Jeg fikk også noen flere epileptiske anfall, noen store og langvarige og noen små. Jeg husker jeg var veldig redd og stresset pga. det og husker at hver gang anfallene kom, var jeg livredd for å dø fra min lille og nye familie. Dette igjen gjorde meg deprimert og det var ingen god tid det påfølgende året.
Stig var heldig og fikk overta min svangerskapspermisjon, så han var hjemme sammen med meg hele tiden.
Jeg tror egentlig denne alvorlige hendelsen har forandret meg som person, jeg er mer takknemlig for livet, og tenker at små filleting ikke er viktige i like stor grad som før. Det som bekymrer, og er vanskelig nå i etterkant er at jeg er ikke gått ned i vekt de 35 kg jeg la på meg i mine to vanskelige svangerskap, og at dette igjen er en fare at det samme skal skje igjen.
Det jeg er mest misfornøyd med med meg selv nå, er at jeg ikke klarer å motivere meg til å gå ned de kiloene jeg burde så jeg kan føle meg litt mer trygg og litt mer fornøyd.
Jeg håper jeg snart klarer å finne motivasjon og inspirasjon til å klare det jeg egentlig veldig gjerne vil;
BLI SUNN OG FRISK OG GLAD IGJEN!!!

29 hyggelige hilsner og kommentarer:

Store og små sa...

Nydelig LO og en sterk og personlig tekst, Lene. Jeg håper du finner den motivasjonen du trenger for å nå dit du vil, jeg skal heie på deg hele veien.

God jul til deg og de fantastiske sukkertøysøte nisseungene dine.

Mange klemmer fra oss i nord.

Renee sa...

snufs - denne er sååå utrolig sterk og rørende og vakker på en og samme tid.

Tøft av deg å kunne få det ned - og kanskje kan det hende at det er akkurat det som skulle til.

Jeg blir med deg på 14 kilo fra nå og frem til mai 2009.

Førjulsklem
Renee

Lene - nabon sa...

I'm in!

Kirsten sa...

*stor klem*
Og jeg blir med- har mange kg til som må av...

Fatima sa...

Det er så sterkt det du skriver om. Jeg kjenner så godt den følelsen at man burde gå ned i vekt grunnet helse. Jeg har nå tatt et valg som jeg håper skal være til stor gevinst for min helse

Kristine sa...

En nydelig LO med en sterk og gripende tekst.

Renate sa...

Sånn en utrolig tøff, sterk og personlig tekst å lese Lene.
Har hørt deler av denne historien før, men å se den på trykk slik.. Ja det rører ved noe inni meg.

Du er sterk og dette kommer du til å klare. Jeg er i samme skoene som deg.

Klem

Vibeke sa...

Tøff og sterk Lene!!:)

Inas lune hjørne. sa...

*Klem*

Hilde sa...

Har vært inne og lest her tidligere i kveld... men mått bare fordøye det før jeg kunne kommentere.. Du har vært igjennom mye Lene!!
Stå på, dette greier du!!

Har lurt litt på å ta Lindas utfordring jeg og.... må bare finne meg noen Hambly først.. Har en "greie" jeg har måttet ta stilling til nettopp, og det bør vel for ettertiden ned på "papir"

Førjulsklem fra Hilde

og du, hils nabo'n a Nabon med juleklem fra meg!

Broggis sa...

Og jeg griner!
Utrolig sterk den historien din, ja det er helt umulig å sette seg inn i hvordan du hadde det.

Heier på deg jeg vet du!

Stor klem fra meg

Hanna sa...

Nå ble jeg veldig rørt! For en dramatisk historie, så godt at det endte bra. Vi er også blitt minnet på at livet og helsa til familien ikke er en selvfølge, og det sitter i selv nå når alt er bra igjen *klem*

Carrin sa...

For en sterk historie!
Takk for at du deler!

Elisabeth sa...

Dette var rørende og samtidig litt skummelt og lese. Synes det er kjempetøft av deg å være så åpen! Likte lo'en veldig godt, og så håper jeg du finner motivasjon en plass! :)

janne iselin sa...

Henger meg på broggis her, utrolig sterkt å lese.

Jeg er så glad for at det gikk bra med deg og at barna dine får vokse opp med en så flott mamma.

Klem.

TONJE SOLSTAD sa...

wow, hvor har du laget den headeren der?

Anonym sa...

Du har vert gjennom ein tung opplevelse, da kan det vere godt å ha scrappinga til å bearbeide slike tunge og vanskelige erfaringer! Av motgang blir ein sterk (mager trøst under tøffe tak)! Lykke til videre! Kom gjerne med gode tips om du klarer å nå dei nye måla dine, der mangler eg sjølv mykje motivasjon til å ta av ein del kilo eg ikkje er så glad i!
Klem Aina

Lene - nabon sa...

Headeren er laget Photoshop!

-og tusen takk alle sammen for hyggelige kommentarer, setter pris på hver enkelt av de!!!

mi@ sa...

En stor klem fra meg også!
Jeg blir med deg ned jeg vettu ;-)

Heidi sa...

Huff, det der var nok ingen god opplevelse nei. Er jo ikke sånn det skal bli når man er nybakt mor.

Ønsker deg og dine en riktig flott jul og et fantastisk nytt år.

Juleklem fra Heidi

Salte sa...

Lene, jeg tror motivasjonen kommer til deg når du er klar. Slik var det for meg! Det å dele denne historien med resten av scrappenorge hjelper deg helt sikkert på veien. Takk for at du deler. *Klem*

finnabair sa...

great work!
Merry Christmas and best wishes to you all :)

Gladie sa...

Sterk historie - og ikke minst kraftig til ettertanke ... Takk for at du deler, og lykke til med motivasjon og inspirasjon *klem*

Maria sa...

Har lenge vegret meg for å skrive men har lest historien mange ganger...og hver gang renner det tårer ned kinnet.

Dette var utrolig sterkt. Stor respekt for det du har gått gjennom og jeg er helt sikker på at du med tiden vil komme dit du vil. Heia Lene!!

Masse store klemmer fra
Maria

Lene - nabon sa...

Takk for kommentarer alle sammen!!!

Har begynt nå, skal ut å gå i kveld!!!

-Aina- sa...

sitter her med tårer i øynene å leser den gripende historien din.
kanksje det er skritt på veien å fortelle om dette, ay du har detl det med noen.
ønsker det lykketil i 2009 med å finne motivasjon og glede nok til å begynne å nå måle ditt

*klem*

Scrappegal Sørlending sa...

Veldig stolt på dine vegne for at du har klart å få dette ned på papiret!!!! Det krever mot og styrke! Og kan også virke terapeutisk!! Åssen går det idag, ca 6-7 måneder etter du lagde LO'en??

Lene - nabon sa...

det går så bra!!! inus 20 kg siden 1.mai, og fortsetter nedover, så nå er livet enda bedre!

Lene - nabon sa...

m, glemte en m ser jeg... kanskje den er sjenert?